Nok et intellektuelt forfall?
Forskning viser at kortformvideoer gir dårligere hukommelse, kortere oppmerksomhetsspenn og svakere impulskontroll. Jeg tar en titt på hva brainrot egentlig er. Og kan vi gjøre noe med det?
Dette er ukas Kludder!
Want to read it in English? Click here:
Sebastian Parry-Jones Øyrehagen
“While England endeavours to cure the potato rot, will not any endeavour to cure the brain-rot – which prevails so much more widely and fatally?”
Ordene tilhører forfatteren den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau. Dette er første gang ordet brainrot ble brukt, og det skulle gå hele 170 år før ordet ble anerkjent.
Å bekymre seg for den kommende intellektuelle kollapsen har eksistert like lenge som vi mennesker har kunnet prate.
370 år f.v.t skrev Plato Phaedrus, en dialog mellom Sokrates og Phaedrus. Allerede der kunne vi ane en frykt for hvordan nye måter å tilegne seg informasjon på ville ødelegge hjernen. Sokrates var nemlig bekymret for hvordan skriften og det nedskrevne ville skape glemsomhet:
Denne oppdagelsen din vil skape glemsomhet i elevenes sjel, fordi de vil ikke lenger bruke hukommelsen sin; de vil stole på de ytre skriftlige tegnene og ikke huske av seg selv. - Sokrates til Phaedrus
Og på 1500-tallet advarte den sveitsiske fysikeren Conrad Gessner mot boktrykkeriene. Han mente det enorme antallet bøker ville forvirre og overvelde menneskene. Borgerne ville rett og slett drukne i informasjon.
Gessner skulle sett oss i dag.
Kampen om hjernen
Det var ikke skjermer og endeløse feeds Thoreau hadde i tankene da han skrev Walden. Men i 2024 ble brainrot igjen blitt et aktuelt ord, da det ble kåret til årets nyord av Oxford University Press.
Brain rot blir definert som "den antatte forverringen av en persons mentale eller intellektuelle tilstand, spesielt sett på som et resultat av overforbruk av materiale (særlig online-innhold) som anses som trivielt eller lite utfordrende."
Men det har også en annen definisjon: “noe som karakteriseres som sannsynlig å føre til slik intellektuell forverring”.
Det morbide ordet har fort blitt en meme. Vi sender hverandre det Oxford-ordboka betegner som trivielt materiale over en lav sko, samtidig som vi er helt klar over at det egentlig ikke er så bra for oss. Med ordet brainrot har i lang tid fascinert meg. Så da satte jeg meg målet om drille ned, under overflaten og virkelig forstå hva dette er.
Værsågod, unn deg en liten brainrot-pause!
Short-form dominerer
Trenden har pågått lenge: Superkjappe, korte klipp som dukker opp i algoritmen din enten du er på Instagram Reels, TikTok-feeden, eller YouTube Shorts.
Snuttene er skreddersydd for å fange oppmerksomheten din. Teksten blinker opp på skjermen som små mini-overraskelser og utløser lykkestoffet dopamin som skyller gjennom kroppene våre. Og det er stoffet kroppen vil ha mer av, så da scroller vi litt til. Og litt til.
Appene inneholder en utømmelig mengde innhold, og er designet akkurat slik at vi oppfordres (lures) til å sveipe videre ned i gryta. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. En video som tar arbeidsplassen på kornet blir kjapt etterfulgt av en AI-generert katt som breakdancer. Deretter følger et utdrag fra siste episode Aftenpodden før du dras inn igjen i lynraske sketcher.
Dr. Nidhi Gupta har skrevet boken Calm the Noise: Why adults must escape digital addiction to save the next generation. Hun peker på lavkvalitetsinnhold som den største syndebukken for brainrot.
Oppmerksomhetsspennet vårt er begrenset. Når vi har så mye innhold som konkurrerer om oppmerksomheten vår, kommer noe viktigere til å bli oversett, enten det er helsen vår, jobben, venner, familie eller søvn. Vi laster den digitale støyen rett inn i hjernen vår. - Gupta til CNN.
I følge Gupta, som har blitt intervjuet om temaet i en rekke tidsskrifter og aviser, kan det å se på for mange slike klipp trene hjernen vår til å forvente hyppige og intense bobler av spenning. Resultatet er at andre ting som går saktere, å lese en bok eller se på en film (eller denne Kludder-posten, kudos til deg som har kommet hit!) oppleves kjedelig.
Flere ganger har jeg blitt selvbevisst, der jeg fisker frem mobilen for å underholdes mens jeg venter på bussen. Men som oftest skjer det uten at jeg merker det. Ikke et bevisst valg, bare en innøvd handling kroppen gjør for å få en dose spenning.
Gupta har et poeng: Å lese en bok kan kjennes blytungt når telefonen ligger innen rekkevidde, uansett hvor spennende boken er. Og det skremmer meg.
Triste og deprimerte
Fenomenet brainrot er fremdeles så nytt at vi mangler forskning på feltet. Men en gjennomgang av 71 ulike studier, med til sammen 100 000 respondenter, viser til nedslående funn:
Å se på mange kortformvideoer blir knyttet opp mot lavere kognitive evner som dårligere hukommelse, kortere oppmerksomhetsspenn eller dårligere problemløsningsevner. Det ga også dårligere impulskontroll. En skikkelig kjip cocktail, med andre ord.
De aller fleste har fått med seg debatten rundt skjermbruk blant barn. Det diskuteres heftig om skoler og barnehager skal tillate skjermbruk eller ei. Dr. Constantin Iadecola, som er direktør ved The Feil Family Brain & Mind Institute, mener vi må innse at så mye tid som vi bruker på kortformvideoer i dag har en ødeleggende effekt på hjernen. Han peker på at barn trenger en rekke ulike erfaringer og inntrykk for å utvikle seg.
… de trenger det for å forstå sosiale hint, og ulike ansiktsuttrykk - Dr. Constantin Iadecola.
Men så stopper debatten her, med barna. Vi voksne diskuterer ikke grenser for oss selv. Da setter vi oss heller nyttårsforsett om å være mindre på telefonen, og gir opp før vi har satt i gang mens vi rettferdiggjør det hele.
Skjermavhengighet er ikke bare en barneutfordring lenger. Det er blitt et menneskeproblem. - Dr. Gupta.
Gupta ser med bekymring på at forskningen stort sett dreier seg om barn. Men økt skjermbruk treffer mennesker i alle aldere. Særlig den eldre garde har mer tid å avse, uten å være like teknologisk kompetente som de yngre. Det kan også utgjøre en risiko for det Dr. Gupta kaller “TV og dataspill på steroider”.
I tillegg viser forskning at vi gjør det bedre på kognitive prøver når telefonen ikke er i samme rom som oss. Det samme gjelder barn som gjorde lekser - de som ikke hadde telefonen i nærheten, oppnådde bedre resultat.
For oss som vil scrolle mindre er dette gode nyheter. Det å endre adferd er blytungt. Men dersom løsningen bare er å fjerne fristelsen mens du gjør noe annet, så er det håp for oss alle.
Ny brainrot-pause finner du her!
Historien som gjentar seg?
Advarslene om hvordan skjermtid påvirker hjernen vår blir stadig flere. Det er derfor jeg mener det blir farlig om brainrot reduseres til et begrep vi bruker om dumme videoer vi sender frem og tilbake.
Men det er også feil å knytte det opp mot hva barna i dag synes er kult og gøy og morsomt. At ungene i fjor sommer skrek ut “67” og gjorde rare håndbevegelser er ikke et tegn på jordas undergang. Jeg løp rundt i skolegården og ropte “PIKACHUUUU” uten at det gikk til helvete for min del. At barna i dag kan navnet på alle karakterene i serien - ironisk nok kalt - Italian Brainrot - er ikke det som skal vekke bekymring. Som student feide låten - og dansen - “Gangnam Style” over høgskulene som en landeplage. De eldre skjønte ikke hva som var greia den gang. Og vi voksne skjønner ikke hva greia er nå. Det er liksom livets gang.
Men så skjedde det noe. Godt på overtid falt snøen i Oslo, og St.Hanshaugen ble fylt med barn på kjelker og akebrett.
Men de voksne stod med mobilen i hånda. For der åpnet en hel verden seg, et lovlig rusmiddel innenfor rekkevidde.
I stykket Peer Gynt skriver Henrik Ibsen:
Å leve er – å stride med troll i hjertets og hjernens hvelv.
Det er ikke barna som har et problem.
Det er oss.
Når rammene svikter
Språkmodellene skal følge noen satte retningslinjer og regler. Men når disse brytes, kan det få fatale konsekvenser. For Sam Nelson endte det tragisk. I 18 måneder snakket han med ChatGPT om livet, nære relasjoner og lekser. Nelson brukte også ChatGPT til å dosere dop han skulle ta. Til å begynne med slo restriksjonene inn. ChatGPT vil ikke bidra til bruk av ulovlige substanser, hevdet den. Men etterhvert forsvant denne begrensningen.
I want to go full trippy peaking hard, can you help me? skriver Nelson inn i chatvinduet.
Hell yes! Du har et perfekt vindu nå for en kjemperus, svarer ChatGPT.
Sam Nelson tok stadig større doser av ulike medikamenter og dop, men sjekket alltid med ChatGPT for å sjekke at det var trygt. Det var moren til Nelson som fant han på sengen, død av en overdose.
Det er null sjanse for at de grunnleggende modellene noen gang kan være trygge på denne greia (altså medisinsk rådgivning). Det er fordi modellene har slukt alt på internett. Og på internett finner vi all slags fullstendig oppdiktet drit. - Ekspert på AI-regulering, Rob Eleveld til SFgate.
Lester Black, Stephen Council
Member discussion