Digital detox: Hva skjedde da jeg kuttet ut sosiale medier hele sommeren?
English version:
Sebastian Parry-Jones Øyrehagen
Sommeren er over, og det betyr at Kludder tar steget vekk fra strandkanten og tilbake til mailboksen din!
Det blir en myk start på høsten for Kludder. Der neste uke vil ta en titt på et arbeidsmarked som har funnet ut at de trenger mennesker likevel, handler denne posten om hva som skjedde da jeg kuttet ut alt algoritmestyrt innhold gjennom sommeren. Og hvordan algoritmene fant meg likevel.
I juni bestemte jeg meg for å ta en fullstendig algoritmestyrt detox. Ingen Facebook, Instagram, Reddit eller LinkedIn for meg. Og siden jeg var så godt i gang, inkluderte jeg like så godt Snapchat på svartelisten.
For hvordan reagerer hjernen når snarveien til dopaminutløsningen forsvinner? Det var dette jeg ville fine ut. Så, den 3. juni bestemte jeg meg for å klippe den algoritmiske navlestrengen.
Mange tilbakefall
De to første døgnene var preget av mange tilbakefall. Appene jeg svartelistet ble ikke slettet fra telefonen min, men jeg fjernet ikonet og muligheten til at iPhone kunne foreslå å åpne appene. Sånn har jeg hatt det i et års tid nå.
Likevel sveipet fingrene mine av gårde mot søkefeltet og tastet “ins” og vipps var jeg inne igjen på Instagram. Hjernen var rett og slett programmert til å plukke opp telefonen og trykke meg inn på et sosialt medium - uten at jeg var klar over det selv. Det skjedde i heisen, i køen på matbutikken eller på vei fra kjøkkenet til stua. Kampen om min egen oppmerksomhet var blytung, og det er kanskje ikke så rart. Meta har adferdsforskere og psykologer som jobber med å gjøre appene og innholdet så avhengighetsskapende som mulig.
På dag tre begynte det å skje noe. Det var ikke lenger tilbakefall inn i appene, og skjermtiden var allerede redusert med nitti minutter. Tenk det, jeg brukte nitti minutter på sosiale medier hver eneste dag. Det er jo som å se en film. Samtidig er ikke det så ille, alt tatt i betraktning:
I følge en, ironisk nok, Instagram-post fra Statistisk Sentralbyrå, har folk på min alder i Norge en skjermtid på 5 timer og 41 minutter. Ungdom mellom 16 og 24 år topper statistikken med over syv timer skjermtid daglig!
Tenk så mye av denne tiden som består av ubevisst bruk av telefonen. Spør du noen om hvilken reel de sist så, og hva innholdet var, har de vanskelig for å svare. Disse appene er som gigantiske forundringsposer som lokker deg inn, uten at du er klar over det selv.
Motivasjonen min for å kutte ut sosiale medier tok seg opp etter å ha lest The Sirens’ Call i vår. Den har jeg også skrevet en anmeldelse på, som du kan lese her:
Sebastian Parry-Jones Øyrehagen
Tanken på å gi Meta, gjennom Facebook og Instagram, eller Microsoft via LinkedIn, oppmerksomheten min ble frastøtende. Derfor var jeg fornøyd med å ha tatt tilbake kontrollen på egen tidsbruk. Jeg fikk lest flere bøker, og følte meg mer opplagt på morgenen. Dessuten merket jeg at fokuset ble bedre, og jeg fikk flere ideer.
Så kom kalddusjen.
Substituttene tok over
Jeg fortsatte å følge med på skjermtiden jevnt og trutt, og den sank. Stadig mindre tid ble brukt på telefonen - ja, jeg fisket til og med fram notatboken min fra en bortgjemt skuff og begynte å notere ned ideer og tanker! Men på ett eller annet tidspunkt var det noe annet som dukket opp på oversikten over de mest brukte appene mine: finn.no.
Torget på finn.no bugner over av møbler, klokker, båter, klær og merkelige ting ingen egentlig vil ha. Men i seiersrusen over å ha kuttet ut Zuckerbergs oppmerksomhetsfeller så Schibsted sitt snitt til å utnytte en hjerne på jakt etter belønninger. Selv boliger jeg aldri vil få råd til satt jeg og sveipet gjennom. 42 minutter hadde jeg brukt på Finn i løpet av en dag.
Ikke skulle jeg ha noe, og det jeg så på var ting jeg ikke var interessert i, for eksempel en samling Lego til nesten 20 tusen kroner og en skrivemaskin i ustand.
Som en rampete unge hadde jeg selv klart å navigere meg til apper som ga lignende tilfredsstillelse som et sosialt medium.
Plattformpanikken
Det er mange år siden jeg mottok en epost fra Meta eller LinkedIn. Hvem vil egentlig det?
Likevel, innen de første to ukene mine uten SoMe var omme, begynte eposter å tikke inn fra LinkedIn. Det var ikke om spennende jobbmuligheter, men at folk i mitt nettverk nylig hadde hatt bursdag!
Det begynte å komme i ukesintervaller, og var totalt uinteressant, var det LinkedIn sin strategi for å lokke meg tilbake? Det fungerte hvertfall ikke.
SoMeferien leverte
Jeg klarte etterhvert å kutte ut finn.no også. Skjermtiden gjorde et nytt svalestup, og aldri har jeg fått lest mer i løpet av en sommerferie, og det i min første ferie som far.
VM-feberen herjet i Norge, og badetemperaturen var jevnt over fantastisk. Savnet etter sosiale medier ble stadig mindre, plutselig var det så mye annet å se rundt meg. Ute i den ekte verdenen. Før jeg visste ordet av det, var vi i august. Den lille måneden uten sosiale medier var blitt til to.
Å ha redaktørstyrte medier blir stadig viktigere. For meg ga det en god følelse å lese avisene og innta innhold som ikke var skreddersydd for meg og mine interesser.
Men den aller viktigste lærdommen ble dette: At til tross for at ingen feed, reel eller post fikk stjele oppmerksomheten min i to måneder, hadde jeg ikke glipp av noe som helst.
Member discussion