30 Oct 2026 5 min read no

En helg i 1894

Ingen TV, ingen skjermer, bare Dracula, peiskos og en resepsjonist som forteller hotellets historie. En helg på Dalen Hotell ble en påminnelse om hva kunstig intelligens aldri klarer å generere.

Dalen fra sin vakre side.

English version:

Forrige uke ble teknologi, sveiping og skjermtid byttet ut med peis, bøker og historiefortelling. For min del ble det også en påminnelse om hva kunstig intelligens ikke klarer å generere.

Jeg tok med familien på en liten utflukt, til Dalen i Telemark. Med dotter i ørene parkerte vi bilen ved det ærverdige hotellet, som åpnet i 1894. Stormen med det passende navnet Boelo, som betyr sterk, var i ferd med å herje både i Norge og Storbritannia.

Å ankomme den lille bygda var deilig. For i motsetning til København, London eller en annen storby, der verden bare virker å rase av gårde like fort som alltid, ble Dalen en etterlengtet lomme av et analogt liv.

For det første var det ingen TV på rommet, så det var ikke noen kanaler å zappe seg gjennom i påvente av middag. I stedet tok jeg turen ut i regnskuren, og trasket ned mot Bandakkanalen som åpnet seg utover horisonten. Det kunne vært en fjord, med de veldige fjellene som klatret opp på hver side. Jeg antar det var slik Dalen fikk navnet Dalen.

På gresset lå det et lag av signalgule løv, og jeg tok meg selv i å bare bli stående der og lytte til vinden suse mens jeg kneftet et løv i hendene mine. Det skulle ikke mer til for å underholde meg. Deretter trasket vi det lille stykket tilbake til hotellet, og fant varmen foran peisen.

I høst bestemte jeg meg for å endelig lese en ordentlig klassisker: Dracula, av Bram Stoker. Når noen sier Dracula, ser vi alle for oss det samme. En mann i kappe, med skarpe hoggtener og likblek hud. Forfatteren Stoker havnet faktisk i Guinness’ rekordbok for Dracula. Den blodsugende greven, oppfunnet av Stoker, har blitt portrettert over 700 ganger siden boken ble skrevet i 1897. Men det slo meg at jeg ikke visste noe om romanen til Stoker, og dermed var det bare en ting å gjøre: Å plukke opp boka.

Verdt å lese:

Sånn sett passet det perfekt å lese en gotisk skrekkroman på et hotellrom bygget i samme tidsperiode. Liggende på en divan leste jeg, uforstyrret. Telefonen enset jeg ikke, den passet ikke inn i tidsånden. Alt som heter skjermavhengighet forsvant idet jeg trådte inn dørene på Dalen.

Her vil jeg få på det rene: Nei, dette er ikke annonseinnhold for Dalen. Poenget jeg forsøker å få fram her, er at vi alle kan ha godt av et avbrekk iblant. Når verden raser av gårde og vi kjenner på en kollektiv teknologiutmattelse, er vi nødt til å dra ned tempoet.

Slutt på offentlige TikTokerier

Omtrent samtidig som jeg satt i tidskapselen fra 1894 og leste boken fra 1897, gikk Storbritannias statsminister, Andy Burnham, til “krig” mot telefonhøyttalerne på kollektivtransport. Vi har alle opplevd det: Å stå på bussen, trikken eller toget og noen drar frem mobilen for å se på reels eller shorts med volumet på full guffe. Ett eller annet sted mellom iOS-oppdateringene mistet vi folkeskikken. Ekstra absurd er det å tenke at det kanskje er noen av dere Kludder-lesere som har gjort det selv; drevet lydforurensing på kollektivtransport. Skjerpings.

Nå kan slik adferd resultere i at du blir bedt om å gå av toget. Du kan også få bot på 100 pund. Hvordan Burnham har tenkt å håndheve dette, vet jeg ikke. Er det billettkontrollører som skal passe på dette? Eller forventer Burnham at de reisende begynner å angi hverandre?

Liker du Kludder? Hjelp meg å nå ut til flere ved å dele med en venn eller kollega.

Ja, jeg hjelper gjerne!

Nattahistorie

22:00 knirket Boelo i veggene på hotellet. Jeg satt nede i lobbyen sammen med fem andre, som jeg aldri har sett før. Resepsjonisten ringte i ei bjelle, nå var det nemlig historiefortelling. I femten minutter fortalte hun. Om stein fra Dalen som var blitt funnet i Istanbul og på de britiske øyer, at det var vikinger som tok det med seg. Hun fortalte om Bandakkanalen som ble bygget for å gjøre det enklere å flyte tømmer til Skien. Da tyskerne invaderte Norge, la de sin elsk på Dalen Hotell og tok bolig der. Da de ble drevet ut av landet tok de med seg så og si alt som var i hotellets eie.

Men hotellet holdt på å forsvinne, glemt i tiden, før en eksentrisk predikant ved navn Aage Samuelsen satte det i stand igjen i 1992. Alt dette fortalte resepsjonisten, på det ene kvarteret. Jeg kikket på de andre gjestene, og det slo meg at vi var ikke så ulike som gjestene på 1800-tallet. Eller som Jonathan Harker i Dracula. Vi var reisende som delte en opplevelse der, i ly av peisens knitring. Alle som en satt vi og lyttet mens hun fortalte. Her inne fantes ingen KI, pervobriller eller AI-boble. I blant møtte jeg blikket til en av de andre og vi smilte - det litt sjenerte smilet nordmenn har perfeksjonert. Da damen var ferdig å fortelle, reiste vi oss, en etter en, sa god natt og gikk til rommene våre.

Ikke en eneste mobiltelefon eller skjerm i sikte. Det var deilig.

Premie til deg som har lest helt hit! Hvis du hopper inn på hjemmesiden min, har jeg laget en liten Halloween-greie for deg. Enjoy.